UBOK.NO

..Intervju med forfatterne bak Beta-serien, Torborg Igland og Amund Hestsveen

Prøv å se for deg vår verden en gang langt fremover i tid. Skandinavia er ikke lenger slik vi kjenner det i dag, i dets sted har den totalitære staten Skandia vokst frem. Skandia er et resultat av et statskupp etter Seksårskrigen. Her finnes hverken kunst, litteratur eller musikk. Barn vokser ikke opp i familier, men i felles dormer. Skandia sine grenser er trukket opp med murer som beskytter innbyggerne mot den giftige luften og strålingen som har oppstått i kjølevannet av internasjonale katastrofer. 

Her bor femtenåringene Kodak, Livni og Jor. Kodak og Livni bor i dormen, Jor er så heldig at hun bor i priviligert sone med familien sin. Snart skal de gjennom den fryktede utvelgelsen, og finne ut om de enten vil leve sine liv med hardt arbeid i nordområdene, eller om de er av de få som plukkes til offisertrening og et liv blant de priviligerte. 

Det er i denne anspente stemningen at vennene oppdager en skjebnesvanger hemmelighet. En hemmelighet som driver dem på flukt, og kaster dem ut i en kamp for livet og for samfunnets fremtid.

Beta-serien er endelig komplett! Offeret er den intenst spennende avslutningen på trilogien som ellers består av Flukten og Øya.

Bak serien står forfatterduoen Torborg Igland og Amund Hestsveen. Vi har bedt dem dele noen tanker rundt dette om å være to om å skrive bok:

• Amund og Torborg, fortell oss først litt om hvordan dere sammen gikk frem for å skape Beta-universet.
  

Vi fant tidlig ut at vi var gode til å finne på idéer sammen. Vi meislet ut hver krok av universet til Beta gjennom utrolig mange samtaler. Vi skrev på servietter, filmet videosnutter, kjørte bilturer med ett formål: Å snakke oss gjennom handlingen. Vi hadde lange telefonsamtaler, brukte mye chat for å logge ideene. Vi har gitt hverandre skriveoppdrag. Av og til har vi sittet foran samme skjerm. Andre ganger i hver vår by. Noen ganger skriver én, mens den andre jobber med struktur. Vi skrev på et filmmanus parallelt, og endte faktisk også med å legge inn flere korte filmmanus inn i bøkene, som et grep for å beskrive når en av hovedpersonene filmer fryktelige ting hun oppdager.

Vi hadde lyst til å skape et troverdig univers, et mulig diktatur i de nordiske landene. Forhåpentligvis ikke sannsynlig, men likevel slik at leseren tror på universet. Selve ideen om Beta kom da vi jobbet med noe vi tenkte kunne bli en tv-serie for ungdom, men underveis skjønte vi at vi måtte skrive bok. Det ble til tre. Opprinnelig het første bok Beta, med den greske bokstaven β. Etterhvert ble Betaserien navnet på hele serien, mens bøkene fikk navnene Flukten, Øya og Offeret.

• Har dere gjort mye research?
  

Researchen underveis var viktig. Dessuten har vi begge studert historie og samfunnsfag, så vi kjente jo verdenshistorien og mange faktiske diktaturer, før vi satte tonen for Skandia. Vi ville at det skulle være anslag av fremtid, men med gjenkjennelse fra vår tid. Besteforeldregenerasjonen til hovedpersonene, tenåringene Livni, Kodak og Jor, ble født under det tenkte maktskiftet. Dermed er det jo ingen fra demokratiets tidsalder, altså vår tid, som lever lenger når historien vår starter i første bok. I den grad det er bygget stereotypier, handler det mest om å være tro mot sjangeren. Men dersom kontrakten med leseren er i orden, kan man forenkle, uten å bli banal. Vi vet jo at man ikke kan finne opp en ny, dramatisk sjanger. Da er man omtrent 2500 år for sent ute.

Jobben med å skape tre hovedpersoner var den viktigste. Vi brukte utrolig mye tid på å snakke oss gjennom hver enkelt av dem, opprøreren Kodak, lojalisten Livni, generaldatteren, den priviligerte Jor, og, ikke minst, hovedfienden: Den jevnaldrende og forsmådde Majke. Persongalleriet måtte bestå av ekte tenåringer, og selv om de vokser opp i et totalitært regime, måtte de være «i live», ha humor og forelske seg, dumme seg ut og tenke kleine tanker om seg selv. Slik alle tenåringer gjør.

En del av researchen var å finne ut hvordan et samfunn som har mistet 90 prosent av befolkningen ville fungere, med hensyn til alder og bosetning. Vi tegnet kart, regnet og regnet, og landet på bosetninger langs kysten, i militære stasjoner. Sperret inne mellom to murer som gikk parallelt langs sjøen. I tillegg la vi matproduksjonen til Skåne, sør i Sverige, mens hovedstaden ble lagt til Kastrup i Danmark.

• Dere har sagt i andre intervjuer at dere tenker «film» når dere skriver?
  

Ja. Unge i dag ser mye film og tv-serie. Vi gjør også det. Og kanskje er de nye tv-seriene på mange måter er den nye romanen, der man både utvikler biroller og skaper komplekse fortellinger. Hopper i tid. Veksler mellom synsvinkler. Vi ønsket å jobbe med stemninger og vinkler slik man ofte gjør når man lager film. Vi har rullet ut store papirruller på gulvet og laget tidslinjer. Disponert informasjon om karakterer og hendelser, det man på filmspråket kaller eksposisjon. Jobbet i Excel for å få oversikt. Bøkene inneholder jo hemmeligeter og en kode, og den trer langsomt fram ved hjelp av 21 brev fra framtida, «såkalte flashforwards».

• Hvordan har dere ellers fordelt arbeidet mellom dere?
  

Vi har nok skrevet like mye tekst, begge to. Hvert eneste avsnitt og hver setning - gjennom 1500 sider - har vi begge gått gjennom flere ganger. Vi har levd med hovedpersonene på innsida. For å si det slik: Selv de som kjenner oss best klarer ikke i dag å peke på avsnitt eller setninger og si med sikkerhet at «dette har Torborg skrevet» eller «her kjenner jeg igjen Amunds penn». Vi har blandet hverandres språk for å finne et tredje. For å komme dit, har vi skrevet omtrent annethvert kapittel, byttet og latt den andre jobbe seg igjennom, og byttet igjen. Til det sitter. Dogmet har vært at vi aksepterer det den andre redigerer inn eller bort. Har vi blitt uenige, har vi lagt alt til side og tatt en real fight. Ingen av oss har hatt noen utpreget annen rolle enn den andre i skrivingen, vi snakker om et symbiotisk arbeid, der vi til slutt kunne sitte og skrive alene og tenke: «Hva ville den andre ha ment nå, klippet vekk eller skrevet om?»

• Hva tenker dere om hvilke fordeler og ulemper det er ved å være to som skriver?
  

Du får umiddelbart respons når du skriver sammen med noen. Du har alltid noen som kjenner universet like godt som deg tilgjengelig. Og, som nevnt over, du kan diskutere vinkler og story, personlighetstrekk hos karakterene og språklig struktur med «deg selv». Det er ubestridte fordeler når man bare finner flyten. Ulempene dukker vel opp hvis man ikke planlegger godt nok fra begynnelsen – og, selvsagt, at når man er avhengig av en annen, også må finne seg i å vente på hverandre, at den andre er uenig og at man selv kan få kritikk. Det er selvsagt ikke alltid like enkelt. Men vi har vel bare valgt raushet framfor nærsynthet, så det har gått veldig bra. Først og fremst er det jo veldig gøy og inspirerende!

• Har dere noen skrivetips til unge forfatterspirer?
  

Les bøker. Notér ting du kommer på mens du er ute og går. Skriv disiplinert hver dag. Hva med å bestemme seg for å fylle én side hver dag? Skrive ett kvarter? Ikke sitt foran skrivebordet i timevis med tomme ark foran deg – selv om du må gjøre det også. Skjer det, gjør noe helt annet. Ikke sett deg for store delmål. Og igjen: Les. Alt du kommer over. Vær nysgjerrig på ditt eget språk, og tillat deg selv «frie strekninger», der du ikke redigerer det du skriver. Få det ut. Og når du endelig har en god nok idé, gjennomfør den. Hold ut. Ikke gi deg. Du klarer det.

• Og helt til slutt, planlegger dere flere prosjekter i fellesskap?
  

Det er umulig å konkludere. Det ligger prosjekter i skuffen. Men nå er vi enige om at det er godt og viktig å gjøre hver våre prosjekter. Som sagt er Beta skrevet av en slags tredje forfatter, og det kan være fint å skrive som oss selv også. Så nå heier vi på hverandre.