UBOK.NO

Ubok har tatt en prat med Almhjell i forbindelse med den store avdukingen, og her kan du lese hva hun hadde å fortelle om skriveprosess, omslagsarbeid og veien mot å bli forfatter på fulltid:

Hvordan har det vært for deg å skrive bok nummer to?

Det føltes helt annerledes å skrive Maretorn enn å skrive Vindeltorn, som jo begynte som en julekalender og vokste seg frem over mange år. Denne gangen visste jeg mye mer om hva som skal til for å skrive en roman. Hvilke faser jeg måtte gjennom, hva jeg måtte passe på fra starten av for å slippe masse dobbeltarbeid. Det gjorde det lettere enn sist. Men samtidig var jeg også klar over hvor utrolig lang veien er fra førsteutkast til ferdig bok. De første versjonene stinker, sånn er det bare. 

Hvor involvert har du vært i arbeidet med omslagene?

Maretorn og Thornghost er samme historie, men har to helt forskjellige omslag, så her har jeg fått prøve hvordan det funker både her i Norge og i USA. I Norge var jeg med på hele prosessen, fra ideer om farger og stemning til å velge hvem som skulle lage omslaget. Jeg fikk se skisser hele veien og kunne komme med masse forslag og spørsmål. Jeg spilte for eksempel inn at jeg gjerne ville vise frem at dyr er viktige i historien, og så fikk kunstneren løse det. I USA var jeg også med på å velge illustratør, men ellers fikk jeg stort sett bare resultatet servert. Jeg hadde mulighet til å komme med innspill, men det var på detaljnivå. Men begge to er blitt veldig fine!

Kan du fortelle litt om hvordan du ble forfatter?

Jeg skjønte at det var bøker jeg skulle skrive da jeg var 33 år. På det tidspunktet var jeg journalist og hadde fast jobb i en stor avis. Men jeg lengtet etter å drive med det jeg egentlig likte best, nemlig fantasylitteratur. Jeg hadde studert både fantasy og sci-fi på universitetet, og jeg visste at jeg kunne skrive, så hvorfor skulle jeg ikke klare det? Full av pågangsmot sluttet jeg i jobben, solgte leiligheten og satte i gang. Men det tok sju år før den første romanen min, Vindeltorn/The Twistrose Key, kom ut. Jeg skrev utallige utkast, både på norsk og på engelsk, mens historien vokste seg stadig mørkere og villere. Så fikk jeg etter hvert agent i USA og kontrakt med Penguin, og plutselig gikk skriveprosjektet mitt fra å være et evig pengesluk og en halvsprø drøm til å bli noe jeg kunne leve av. En noe uvanlig vei, men sånn skjedde det for meg.

Til slutt skal dere også få en liten smakebit fra boken, mens vi venter på lanseringen..:

Da Niklas var fire år, sa han til moren sin: «Mamma, jeg har dårlige
nyheter! Det er en hodeskalle inni hodet ditt!»
De var i fuglerommet da han fortalte henne dette, under skjelettene
som hang fra taket. Han hadde sittet og bladd i morens naturbøker og
akkurat oppdaget at de små, spisse skallene som lå på pulten hennes,
faktisk kom fra levende vesener.
Niklas var tolv nå, men han tenkte ofte på denne episoden av to
grunner. Én, fordi dette var den eneste gangen han kunne huske at
moren lo. Og to, fordi hun neste sommer ble begravet på Sommerhjells
lille gravsted, med hodeskalle, skjelett og det hele.
Det var alt som var igjen av henne. Knoklene og, noen ganger, marerittet.