Intervju med Aasne Linnestå

Publisert 10. juni 2015 11:04, sist redigert 11. juni 2015 13:01

I Aasne Linnestås Mamma er et annet sted, møter vi Tale, som nettopp har mistet moren sin. Sommerferien ble ikke som Tale hadde tenkt, for hun må forholde seg til sorg, sinne og den kommende begravelsen. Ubok har intervjuet Aasne om hvordan det er å skrive om et så alvorlig tema.

Du har skrevet i forskjellige sjangre tidligere, men Mamma er et annet sted er din første ungdomsroman. Hva var grunnen til at du ville skrive for ungdom?

Jeg planla ikke å skrive for ungdom. Jeg er i det hele tatt en veldig dårlig planlegger, og hater bruksanvisninger og oppskrifter. Hvis jeg skulle satt meg ned og på forhånd tenkt at jeg skulle skrive en ungdomsroman, tror jeg ikke det ville ha blitt noen bok i det hele tatt. Når det er sagt, så har jeg ofte tenkt at det kunne vært fint å skrive noe som egner seg for ungdom. Jeg liker å møte unge folk, og har også holdt en rekke skrivekurs for ungdomsskoletrinnet. Når jeg er ute i klassene, har det jo iblant slått meg at det hadde vært fint å hatt med seg en bok som i større grad passet for denne aldersgruppa, enn de andre bøkene jeg har skrevet, enten det er dikt eller romaner.  

Er det noen umiddelbare forskjeller på å skrive for ungdom eller voksne?

Jeg opplever nok at det er en forskjell, og den forskjellen kjentes veldig befriende. Å skrive ungdomsroman var for meg å slippe til en helt annen stemme. En ung og fri stemme, som ikke trenger å tenke seg så mye om, før den sier det «som det er». Kanskje er det å skrive for ungdom, i alle fall for meg, å skrive enda mer umiddelbart, og ja, rett på sak, uten å gå snirklete omveier, for å komme til poenget? Jeg tror det ligger noe der.

Hvordan fikk du idéen til Mamma er et annet sted?

I de to forrige voksenromanene mine, Hagesang og Opphold, har jeg skrevet om en familie med to voksne og tre barn. I disse romanene er det de voksne som fører ordet. De tre barna er til stede, men på veldig forskjellige måter. I Hagesang er barna bortreist med pappaen sin hele sommerferien. Og moren er hjemme i huset, og skriver. I Opphold, som er en frittstående oppfølger, er vi tilbake i huset, og følger pappaen og de tre barna inn i høsten, etter at de har kommer tilbake fra en ganske trist sommerferie. Da er mammaen borte, og veldig lenge vet ingen hvor hun er. I september i fjor, kjente jeg plutselig at den eldste av døtrene i disse to romanene, hadde noe på hjertet, noe som sprengte på og ville ut. Jeg gav henne et nytt navn, og tok meg mange friheter da jeg begynte å skrive, men på mange måter er Tale, i Mamma er et annet sted, den siste av stemmene i en trilogi som står i en slags fri forbindelse til hverandre.

Jeg syntes det var et veldig modig (og riktig!) valg å fremstille datteren Tales sinne som en del av sorgprosessen. Kan du si litt om hva du tenker rundt dette?

For meg og for de fleste andre er det å sørge noe man ikke har helt kontroll over. Sorgen har så mange ansikter, så mange sider, og den kan ta mange retninger. Det er for eksempel ikke alle som klarer å gråte, uansett hvor triste de er. I min bok tenkte jeg også mye på det raseriet man kan kjenne når man er lei seg. Og at Tale også kjenner på et veldig sinne overfor moren sin, fordi hun velger seg bort fra barna sine, fra familien. Hun tar livet sitt, og det er veldig tøft for Tale å ta dette innover seg, selv om en del av henne gjerne vil forsøke å forstå mer. Så Tale er ikke bare lei seg, hun kjenner også på mange ville, vonde, sterke følelser som får fram sinnet hennes. Det er jo ingen regler for hvordan sorgen ter seg. Heldigvis. Kanskje tenker man at det er «riktig» å bare være lei seg, å bare kjenne på de vonde følelsene, som lokker tårene fram, men sånn er det ikke for Tale. Det er så mange tanker hun bærer rundt på, et sånt stort kaos, og for å få kontakt med dette,kan det å bli sint være en kraft, eller noe som på sikt lindrer og renser litt opp i alt det kaotiske og smertefulle i Tale.

Har du noen råd til ungdommer som drømmer om å bli forfattere?

Jeg tror at noe av det viktigste for å kunne bli forfatter er å skrive mye, men også å lese mye. Dette var en grunnregel jeg selv fikk med meg da jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø. Jeg tror faktisk det er veldig få som kan bli riktig gode forfattere uten å ha lest god litteratur. En annen ting som er viktig, slik jeg ser det, er å finne sin egen stemme, finne det uttrykket som kjennes som ens eget, og ikke være redd for dette. Og da handler det ikke om å være skoleflink, tenker jeg. Det handler mest av alt om å slippe seg løs, være utforskende, forsøke å ikke tenke på skrivefeil, forsøke å ikke være redd for at det man skriver både kan virke veldig kaotisk og vilt eller usammenhengende mens man skriver. Noe av det fineste jeg kan lese når jeg holder skrivekurs er ofte fylt av skrivefeil, og helt avsindig rare bilder, men samtidig merker jeg at det er noe der som jeg ikke helt har lest før. Det kan ofte være uperfekt, upolert, men ha en egen kraft og tone. Det viktigste er nok at blir du skikkelig nysgjerrig på det du selv skriver, og kanskje ikke en gang forstår alt, da er du på vei inn i noe som kan bli bra, kanskje veldig bra. Og da er det bare å fortsette, å stole på, at de kjedelige rettelsene er noe man tar i ettertid, når den nye, rare, fine, såre, glade, ville stemmen har stilna!

Har du noen boktips til Uboks lesere?

En roman som betydde veldig mye for meg, da jeg var 15–16 år gammel, var en roman som heter Mitt navn er Asher Lev av Chaim Potok. Denne romanen handler om en ung, jødisk gutt i New York som vil bli kunstner. Denne drømmen passer ikke inn i det strenge, religiøse miljøet han vokser opp i. Men han kan ikke la være å male, og den kampen han fører for å finne seg selv og sitt uttrykk er veldig godt skildret i denne romanen.

En annen roman jeg virkelig har hatt glede av å lese nå er av en debutant som heter Maria Navarro Skaranger. Romanen heter Alle utlendinger har lukka gardiner og handler om Marina, som bor på Romsås i Oslo. Språket er muntlig, til dels frekt, preget av den unge fortelleren, og det er en morsom, rå og veldig upolert roman, som forteller om hvordan det er å være ung, på det mange har kalt drabantby-norsk.


Bøker i dette innlegget

Alle utlendinger har lukka gardiner

Maria Navarro Skaranger

Mamma er et annet sted

Aasne Linnestå

foreldre, død, forfatter, intervju, juni 2015

Hilde er redaktør på ubok. Hun har studert litteraturformidling på Universitetet i Oslo, og jobber i bokhandel og som frilans manuskonsulent og anmelder.