UBOK.NO

I forbindelse med temaet forrige måneden, hets eller raushet, begynte jeg å tenke på når det var enkelt å være slem og sleip uten å egentlig å mene det. Det jeg kom frem til er vel noe vi alle har følt på i en viss grad – når man lar konkurranseinstinktet ta overhånd. Konkurranseinstinkt er et tveegget sverd. Bruker du det til å gjøre deg selv bedre, er det utrolig bra, men bruker du det til å trykke andre ned, kan ikke noe annet være verre.

Vi har en tendens til å kalle karakterer som ikke virker snille, kun onde og at de er det og bare det. Men akkurat som at det ikke finnes mennesker som er kun onde i verden, finnes det nok ikke slike karakterer som er råtten til kjernen i bøker heller. Men hva er det som driver dem til å være slik? Kanskje det er akkurat det som driver oss til å gjøre og si ting vi ikke mener som driver dem til å gjøre disse tingene og. Konkurranseinstinkt; dette er en liste der dette har gått alt for langt. De elsker å vinne, og å tape er ikke engang et alternativ.

Peter Hayes – Divergent

Å stikke sin største konkurrent i øyet med en smørkniv, det sier vel det meste. Peter er ikke den typen man skal tulle med, spesielt ikke når man konkurrerer om å unngå å bli hjemløs og uten fraksjon.

Celeste Newsome – The Selection

Når man slåss om kronen i landet, er det greit å kvesse katteklørne, men Celeste tar det til et helt nytt level. Hun er pen, selvsikker og elsket av folket, allikevel utspekulert, slu og utrolig slem. Er ikke det bare den aller verste konkurrenten man kan møte? Oftest, ja, men for Celeste er det nettopp konkurranseinstinktet som ødelegger for henne.

Titus au Ladros – Rød Revolt

Stor, sterk og «med stemme som en Titan» - Titus feiler totalt i Red Rising da han tyr til vold istedenfor å bruke hjernebarken, noe det dessverre virker som han ikke har mye av.

Cain, Duke Perringtons kanidat– Throne Of Glass

Lest boka? Da vet du hva jeg mener. Ikke lest den? Da foreslår jeg du gjør det. For selv om han er ganske ufordragelig, synes jeg det er en veldig bra karakter!

Som du sikkert skjønner, er jeg fan av bøker som handler om et «spill», et spill om enten frihet, rettferdighet, kronen i landet eller noe helt annet. Bøkene i denne lista er noen av mine favoritter. De er fantastisk gode, og det er kanskje nettopp på grunn av de ekle og ufordragelige karakterene at jeg elsker dem. Disse karakterene har vi en tendens til å ikke like, og det er ikke meningen at vi skal like dem heller, men jeg mener vi skal gi dem en sjanse. Alle kan jo endre seg. Til og med i bøker … forhåpentligvis.