UBOK.NO

Spillelista er et blogginnlegg hvor vi spør forfattere, illustratører og andre bokfolk om hvilke sanger de liker aller best. Du kan se andre innlegg av samme type her.

Linn Strømsborg (f. 1986) står bak dagens spilleliste. Linn har jobbet i bokbransjen og som forfatter i mange år, og har akkurat sluppet tredjeboka si, Du dør ikke, på Flamme forlag. Spillelista hennes går hånd i hånd med boka, som passer perfekt inn i Uboks novembertema, psykisk helse. Du dør ikke handler om Eva, en ung voksen og ganske vanlig jente, som plutselig blir rammet av panikkangst. Linns bøker er skrevet for voksne, men vi i Ubok vet at hun har en stor leserskare også blant ungdom, og bøkene hennes kretser mye rundt det å finne seg selv som ung. I tillegg elsker Linn musikk, og gir alltid musikken stor plass i romanene hun skriver. Heia Linn!

Linns spilleliste

Jeg hører alltid på musikk når jeg skriver. Jeg klarer ikke å skrive uten. Av en eller annen grunn har også alle bøkene jeg har skrevet hittil hatt en spilleliste. Det var kanskje ikke så rart med debutboka Roskilde (2009), siden den handler om en musikkfestival, men det har liksom bare blitt sånn med de to andre også. Jeg tenker også ofte at jeg vil skrive sånn som noen av favorittlåtene mine høres ut. Tenk å skrive en historie som høres ut som starten på «Dice» av Finley Quaye, for eksempel? Som en eneste lang filmscene full av regn og kjærlighet og alt det der. For å bryte magien litt, så har jeg nettopp sett min favorittserie fra seine tenår om igjen, The O.C., og akkurat den låta jeg nettopp trakk fram, den brukes jo der. I et veldig viktig øyeblikk, som jeg helt hadde glemt: Ryan kommer brasende andpustent inn på festen der Marissa er aleine - noen av dere skjønner kanskje hvilken scene jeg sikter til, dere andre: sjekk ut The O.C., det er kult selv om det er over ti år gammalt.

Uansett: det er åpenbart sånn at kanskje filmene og TV-seriene jeg har sett igjen og igjen former meg like mye i skrivinga som musikken gjør, og at jeg på en eller annen måte prøver å skrive filmscener når jeg skriver bøker - og derfor har jo bøkene mine også et soundtrack. 

Den siste boka, Du dør ikke, har et soundtrack på Spotify her. 

Men hvis jeg skal velge noen av nøkkel-låtene, om man kan kalle dem det, så kan jeg gjøre det her:

1. Autre Ne Veut - «Gonna die»: 

Boka mi heter Du dør ikke. Åpningslåta på spillelista heter «Gonna die». For vi skal jo alle dø, en dag. Eva, hovedpersonen min, veit det like godt som alle andre. Men denne låta er liksom både en trøst og en trist erkjennelse. Vokalisten synger om å se seg selv i speilet og om å bli eldre, om at vi alle skal dø en gang, og han skriker så hjerteskjærende og vakkert på samme tid. Jeg har også en greie for falsett, hatt det hele livet, elsker det. Får aldri nok. Keyboard er også på lista over bra ting, og her får jeg både det ene og det andre.

2. Kent - «Mirage»: 

Evas favorittband heter Kent. Mitt favorittband heter Kent. Da jeg begynte å skrive om Eva, så visste jeg at hun måtte ha et favorittband, og fordi det er enklest å skrive om ting man kan eller veit noe om, så valgte jeg Kent til Eva. Kent har holdt på siden 1990, de utga sitt første album i 1995 og sitt aller siste nå i våres. Denne låta er fra deres forrige album, det er åpningssporet. Og Joakim Berg, vokalisten, han er nok like redd for å dø som Eva. Og det synger han om her. Ikke rart Eva ser på Kent som kompisene sine. De er gode å ha. De har forresten også keyboard. 

3. Tina Dico - «Room with a view»:

Denne låta har jeg skrevet utrolig mye til. Hele albumet hennes, egentlig, som heter Notes og utkom i 2003, er veldig fint å skrive til. Tina Dico er jo en historieforteller i låtene sine, så man kan enten høre på de historiene hun selv forteller når hun synger, eller man kan tenke seg sine egne. I boka Du dør ikke er denne låta soundtracket til at Eva står opp midt på natta, eller tenker at hun gjør det, og går ut i bakgården for å røyke. Jeg liker at historier kan være små og handle om helt vanlige ting. En sigg, en tom bakgård, et menneske som ikke lenger ligger i senga di.

4. Farao - «To sleep apart»: 

Denne låta oppdaga jeg helt tilfeldig, en dag det snødde noe så innmari og jeg måtte rømme inn på trikken i stedet for å gå dit jeg skulle. Jeg hadde Spotify på shuffle, som alltid, og da denne låta begynte ble jeg sittende paralysert og stirre ut av vinduene på trikken, svære snøflak som festa seg og smelta på vinduet, en strime med vann som rant i et mønster og stemmen til Farao som sang, hjertet mitt som slo og pusten min som sakte roa seg. Jeg glemte å gå av trikken og måtte trykke meg tilbake igjen, lagre låta, og jeg skjønte med en gang at jeg måtte ha den med på spillelista til boka. En så fin låt om ensomhet skal man leite lenge etter.

5. Fay Wildhagen - «Set sails»: 

Fay Wildhagen synger med en stemme som gir meg gåsehud. Selv i sola får jeg gåsehud av Fay. Det er noe med den triste gitaren og den lyse teksten i denne låta, den lover oss eventyr og lyse sommernetter, som en slags Where the wild things are-fortelling for voksne, eller et eventyr i de svenske skogene med din beste venninne, som Eva blir dratt med på i Du dør ikke. 

6. Raymond & Maria - «Min pappa»: 

Da jeg begynte å skrive på ordentlig, altså noe som skulle bli en roman, en gang for lenge siden (OK, det var i 2008 og jeg husker det som om det var i går) så hørte jeg utrolig mye på Raymond & Maria. Jeg sykla byen rundt på en bysykkel og hadde hjertesorg og Raymond & Maria sang på svensk i øret mitt og uten at jeg helt visste det selv, så sneik de seg inn i mine første famlende forsøk på å skrive noe annet enn dagbok. Og så har de liksom bare blitt med videre. Det er jeg glad for. Veldig glad for.

7. The tallest man on earth - «Where does my bluebird fly?»: 

Enda et eksempel på en start som jeg skulle ønske jeg klarte å skrive historien til. Jeg vet ikke hva slags instrument det er, en ukulele? Noe med strenger, i hvert fall. Så trist, den melodien høres ut som å gå aleine hjem fra byen etter å ha sett kjæresten din kysse noen andre. Eller som å stryke på eksamen og få vite at katten din er død når du kommer hjem. Så fryktelig trist! Men triste ting er ofte fint også, kanskje ikke der og da, men jeg går jo tilbake til de triste tinga og sangene igjen og igjen, pirker borti det, bruker det til noe. Forsøker i hvert fall.

8. Jamie XX feat. Romy - «Loud places»: 

Denne låta er lyden av en fest, av seine kvelder og konfetti, av skateboard mot asfa¨lten og han gutten eller den jenta du er forelska i. Det er kanske ikke akkurat det som skjer i boka mi når denne låta kommer på spillelista, men en stjerneklar natt med to gode venner i et sommerhus er ikke så altfor langt unna heller.

9. ADL feat. Joakim Berg - «Forever börjar här»: 

Joakim Berg er jo vokalisten i Kent. Men her har han vært med på noe så sjeldent som en litt poppa hip-hop-låt med svenske ADL. Og i en bok som heter Du dør ikke, så er det ganske fint at den nesten slutter med en låt som heter forever begynner her. Det er jo ikke sant det heller, men ganske fint. 

10. Daughter - «Youth»: 

Daughter kunne jeg skrevet hundre historier til. Det er i hvert fall drømmen. Det er denne triste gitaren igjen, som jeg åpenbart har en greie for, og stemmen til Elena, vokalisten i bandet, som synger disse bånntriste tekstene. Da jeg jobba med Du dør ikke, og folk spurte meg hva den handla om, så svarte jeg alltid ganske vagt: nei, den handler om en jente med angst som begynner å løpe.... Det høres jo kjempespennende ut! Nei, det gjør det ikke. Men hvis jeg fikk lov til å tenke meg litt om, så kunne jeg svart noe sånt som dette: Du dør ikke, og alle de andre bøkene jeg forhåpentligvis kommer til å skrive, de handler om mye rart, men hvis de var en sang, så ville de kanskje vært framført av Daughter. Det hadde vært noe.