Vennskap + intriger = drama
Forfatter Kari Sverdrup lærer deg hvordan man bygger opp et univers med sterke vennskap og skikkelige intriger.
Mange har opplevd det: baksnakking. Mange har nok også snakket om andre bak ryggen deres på en lite hyggelig måte. Noen har laget intriger for å ramme andre. Noen har vært med på å fryse ut en eller flere. Noen har mobbet andre. Men vi har nok alle sett det. Og ganske mange har opplevd det, og for enkelte har det vært så ille at det har gått på livet løs. Å oppdage at de vennene du har, ikke er så gode venner allikevel, er vondt.
Jeg gikk gjennom det som hadde hendt i midttimen. Og det gikk et grøss gjennom
meg da jeg forsto. Jeg hadde vært på prøve, Regine-og-Janna-testen. Den var ikke
bestått. [...] Jeg hadde vært inne i varmen, nå var jeg skjøvet ut.
Hadde sett det før, med andre. Ikke opplevd det selv, før nå. Ante ikke at det var så
vondt. (Tilfeldig engel, Omnipax 2010)
For noen år siden fikk jeg lyst til å skrive en bok for jenter, om jenter, om ting jenter er opptatt av. Det ble ikke én, men fire bøker. (Tilfeldig engel, Heksesot, Kråkeslottet og Midtsommermåne) Det handler om tre jenter: Anna, Ella og Janna og ganske mye om Jannas bestevenninne Regine.
I disse bøkene brukte jeg alt jeg kan om intriger, utfrysing, baksnakking og mobbing. Det er mye; jeg har vært lærer i endel år. Det jeg skriver mest om i bøkene er likevel den utfrysningen og mobbingen som er vanskelig for lærere og andre å oppdage, dersom ingen sier fra at den eksisterer.
De tre første bøkene foregår i samme tidsperiode, og kretser om en viktig hendelse: et skoleball. Anna, Ella og Janna forteller sin historie, sett fra hver sin synsvinkel. Samtidig forteller de også sin helt egen historie. For meg ble det et puslespill av en skriveprosess.
For at en forfatter (eller en som skriver), skal nå frem til leseren, er det noen ting som må til: Historien må være klar og tydelig. Språket må flyte lett. Leseren bør ha mulighet til å leve seg inn i teksten. For å få til dette er det selvsagt noen skrivetekniske ting man kan bruke. Det aller viktigste er likevel at den som skriver, har tro på sin egen historie, for om ikke forfatteren ikke er helt med på premissene for sin egen tekst, da kommer heller ikke leseren til å henge med.
Tips til deg som vil skrive gode intriger
Skriver du om en som blir frosset ut, eller blir mobbet, må du få leseren med på hovedpersonens side. La leseren få kjenne det på kroppen – i hvert fall i hodet. Jeg tok noen valg da jeg skrev for å få til dette i Tilfeldig engel og Heksesot. Jeg valgte å skrive i jeg-form.
- Jeg-forteller
Hvis man velger å la hovedpersonen fortelle sin historie som «jeg», kommer både forfatteren og leseren tettere innpå, og kan kanskje identifisere seg med hovedpersonen. Og aller helst: bli glad i henne/ ham. For meg, som forfatter, er det viktig å bli godt kjent med den personen jeg skriver om. Jeg må vite mye! Mye mer enn det jeg skriver i selve teksten. Jeg må dikte rundt personen og personens familie, venner, og uvenner. Alt kommer ikke nødvendigvis med i teksten, men for meg er det viktig å bruke tid til å tenke ut dette før jeg begynner å skrive.
- Fortellerens eget språk
Hovedpersonen må ha sitt eget fortellerspråk. Kanskje kan man bruke lange setninger og spesielle ord. Eller korte, avbrutte setninger. Bruke parenteser om plutselige tanker personen får. Skrive tekst i kursiv for å fremheve bestemte ord og setninger. La personen bruke sansene sine. Jeg lot for eksempel «mine» tre jenter
bruke forskjellige sanser gjennom bøkene: Anna legger merke til farger, landskap og klær. Hun bruker synssansen mye. Ella er opptatt av lukter: jord, sjø, treverk, og er også ei jente som kjenner og føler på ting; stein, stoffer, løvblader. Janna lytter til stemmer, musikk, lyder. Det gir jentene ulike egenskaper, men det gjør også at fortellerspråket i bøkene blir forskjellig.
- Hvor foregår handlingen?
Hvor foregår handlingen? Hvor mye må du beskrive for at leseren skal kunne skape seg et bilde av det? Skriver man om ukjente omgivelser, krever det mer beskrivelser enn om du velger mer dagligdagse omgivelser. Mitt knep er at jeg ofte legger handlingen til steder og hus. Fordi jeg dikter opp alle personene, er det greit å la dem bo og bevege seg i omgivelser jeg kjenner. Anna i Tilfeldig engel, flytter for eksempel inn i et hus som tilhører noen venner av meg. (Jeg spurte om jeg fikk lov til å bruke det i en bok først.) Men i boken ligger huset
på et annet sted enn i virkeligheten: Jeg plasserte det i det oppdiktete lille tettstedet Tvedt, et sted ved Oslofjorden. Det kan minne mye om Tofte på Hurum, men jeg har «ommøblert» ganske mye på omgivelsene.
For å holde orden på hus og geografi i en lang tekst, kan det være lurt å lage et kart og plantegninger. Det er lett å rote seg inn i selvmotsigelser, og glemme en detalj når man kommer langt ute i manus. (Sto treet til høyre eller venstre for inngangen? Var det en hekk eller et gjerde mellom de to husene?) Om du ikke husker det selv, er det gjerne en leser eller flere som oppdager sånt. Og kort fortelling, eller lang tekst: detaljene skal stemme.
- Bruk landskapet!
Bruk naturen til å forsterke stemningen. Et knep som er like gammelt som litteraturen, nesten.
Utelampa på garasjen kastet en gul sirkel over gresset, på baksiden av vedskjulet
sto grantrærne som store, takkete skygger. Jeg grøsset plutselig og satte haspen på
vinduet, slik at det bare sto så vidt på gløtt. Krabbet under dyna. Dro den godt over
meg.
Jeg ble liggende og høre på vinden lenge. Først da den stilnet av, og regnet
begynte å prikke på taket, sovnet jeg. (Heksesot, Ellas bok. Omnipax 2012)
Dette er kvelden før Ella skal begynne på ungdomsskolen. Det kommer ikke til å gå så bra, og forvarslene ligger der, i takkete skygger av grantrær.
I Tilfeldig engel og Heksesot skrev jeg Annas og Ellas side av mobbehistorien. I Kråkeslottet skiftet jeg synsvinkel til en av mobberne: Janna, og lot henne fortelle sin side av historien. Også i denne boken valgte jeg å bruke jeg-form. Jeg trodde det kom til å bli vanskelig, men det var nesten uhyggelig lett. Janna er sur, sjalu, misunnelig, ganske ugrei, og til tider direkte slem. Men hun er også forferdelig usikker, redd for å være utenfor, og hun er veldig musikalsk.
- Skap ekte personer!
Når jeg skriver, forsøker jeg å skape «hele» personer. Ikke tenke svart-hvitt, snill-slem, men få med alle nyansene i mellom. Ingen mennesker er bare onde, ingen mennesker er bare snille. Noe å huske på når man skriver ... Og kanskje i det virkelige livet også?
Jeg kjente at noe hardt samlet seg i meg. Anna var plutselig overalt, og hun hadde
ikke bodd her en måned engang. Hun tok mer og mer plass, liksom.
-- Du, sa jeg til Regine, og kjente meg skikkelig ond. – Skal jeg fortelle deg
noe ... som Axel sa?
Det var skikkelig ondt, jeg visste det, men jeg gjorde det likevel. Fortalte
Regine om faren til Anna, han som hadde reist sin vei.
-- Hm, sa Regine da jeg hadde snakket ferdig. – Det der kan vi bruke, vet du.
Jeg angret litt, jeg kjente jo Regine og planene hennes. Men det var uansett
for sent nå, jeg hadde satt det i gang. (Kråkeslottet, Jannas bok. Omnipax 2012)
Bøker i dette innlegget
vennskap, fiender, venner, forfatterblogg, skrivetips, Serie: Om skriving, fiendskap, uvenner
Hilde er redaktør på ubok. Hun har studert litteraturformidling på Universitetet i Oslo, og jobber i bokhandel og som frilans manuskonsulent og anmelder.