UBOK.NO

Dikken Zwilgmeyers «Annikken Prestgaren» (1900) er en gripende fortelling om ei ung jentes undergang i møte med en kvinnerolle hun nekter å gå inn i. Prestedattera Annikken vokser opp i en liten by ved sørlandskysten, og hun har en fri og lykkelig barndom der hun får utnytte sine evner og følge sine interesser til det fulle. Annikken er sterk og modig, og hun er en naturlig leder for søskenflokken i fysiske leker og aktiviteter. De andre barna kaller henne «Sjømann Røst», fordi «hun er så flink i båten og så grov til å rope».

Når Annikken kommer i konfirmasjonsalderen, er det imidlertid nye krav som stilles. Nå forventes det at hun gjør seg attraktiv for potensielle ektemenn, og dette krever at hun nærmest blir den rake motsetningen av Sjømann Røst: yndig, svak, underlegen og villig til å la menn jage – og fange – henne. Men Annikken nekter «å gjøre seg til», med det resultatet at venninnene forlater henne og guttene mister interessen. Ut over i boka drives hun stadig lenger inn i isolasjon, depresjon og religiøse grublerier, før fortellingen ender i et tragisk klimaks, som kanskje er i overkant melodramatisk for en moderne lesers smak.

Heldigvis har det skjedd mye med kvinners rettigheter og muligheter i de 114 årene siden Annikken Prestgaren kom ut, men i en tid med prinsesseleker, rosabloggere, tv-overførte bakekonkurranser og en kvinnelig statsminister som må stå til rette for at hun ikke har det ryddig nok hjemme, har vi nok fortsatt behov for Zwilgmeyers advarende røst.

Omtale skrevet av Jonas Bakken, førsteamanuensis i norskdidaktikk ved UiO