UBOK.NO

Jeg lot blikket sveipe over de alvorlige ansiktene til mennene nedenfor, men jeg kjente nesten ingen av dem igjen fordi jeg ikke greide å konsentrere meg om noe. Synet mitt flimret og ble uklart. Hjertet hamret i brystet.

            Dunk. Dunk. Dunk.

            Magen føltes tung, og gjorde opprør, som den gangen jeg hadde spist bedervet mat og kastet opp hele natta.

            Så fikk jeg øye på min venn Jalmar, som ga meg tommelen opp, og pappa, som nikket oppmuntrende til meg. Jeg snudde meg mot Hamara.

            Hamara stirret ned på meg, festet sitt kalde blikk på meg. En lang stund virket det som om han ikke hadde tenkt å si eller gjøre noe, men til slutt løftet han venstre hånd og rakte meg den tradisjonelle jaktbuen.

            Jeg svelget tungt og strakte ut hånda for å ta imot den, men han ville ikke slippe den. Jeg så på buen og deretter på ham, og rykket hardere. Hamara gjorde øynene smale og slapp taket.

            En mumling bredte seg i mengden nedenfor. Noen sa et eller annet som vakte en liten latterbølge.

            Buen var enda større enn pappa sin. Den var nesten like lang som meg, så når den ene enden rørte ved føttene mine, rakk den andre meg helt opp til haka. Buearmen av tre var tung og kald, men håndtaket var varmt etter hånda til Hamara. Dette var landsbyens tradisjonelle jaktbue, som vanligvis ble oppbevart i Jakthytta og bare brukt i forbindelse med Prøven. Den var eldgammel; dette var buen som hver eneste gutt hadde brukt for å vise hva han dugde til. Gutter fra landsbyen vår hadde jaktet med den – og på den måten blitt til menn – i over hundre år. Min egen far hadde skutt og drept en bjørn med denne buen.

            Nå var det min tur til å vise hva jeg var god for.

            Alle timene med trening hadde ledet fram til dette. Alle dagene da jeg hadde vondt i armene og såre fingre etter å ha brukt stadig større og kraftigere buer, hadde dreid seg om å føre meg fram til dette øyeblikket.

            Vær rolig, sa jeg til meg selv. Vær rolig.

            Jeg lukket øynene et øyeblikk. Så snudde jeg meg mot mengden og tok oppstilling på den måten pappa hadde lært meg. Jeg holdt buen i et fast grep med venstre hånd og tok et dypt åndedrag mens jeg løftet den, hektet fingrene på venstre hånd rundt den flettede buestrengen og begynte å dra.

            Buen knaket og krummet seg da den måtte bøye seg for kreftene mine.

            Jeg holdt venstre arm strak og stødig mens jeg dro strengen lenger og lenger.

            Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. Nå fikk jeg betalt for alle timene med trening. Jeg var i ferd med å gjøre det. Jeg skulle vise dem at de hadde tatt feil. Jeg skulle dra buestrengen helt tilbake og …

            To fingerbredder fra nesa mi virket det som om buestrengen begynte å kjempe imot. Den nektet å flytte seg lenger. Jeg bet tennene sammen og mobiliserte alt jeg hadde av krefter, men den ville ikke rikke seg. Det føltes som om det begynte å brenne i armene mine. Brannen startet i underarmen og spredte seg helt til skuldrene. Buen begynte å dirre.

            Jeg kastet et blikk ned og så at pappa kikket opp på meg. Han fingret med bjørnetanna som hang rundt halsen, og uttrykket han hadde i ansiktet, lå et sted mellom skam og medlidenhet, noe som bare ga meg flere krefter. Jeg var fast bestemt på ikke å skuffe ham. Jeg skulle vise dem, hele gjengen.

            Med en siste kraftanstrengelse greide jeg å dra buestrengen enda et par centimeter, så den berørte nesetippen … men ikke lenger. Og det var ikke nok. Den måtte berøre kinnet. Strengen måtte berøre kinnet.

            Det var da jeg skjønte at jeg hadde mislyktes.

            Tårene begynte å svi i øynene mine, og jeg greide ikke å holde buen lenger. Det brant i musklene, armene dirret, og pappa bøyde hodet i skam.

            Jeg slapp taket i strengen og ble stående med buen langs siden.

            Noen av guttene i mengden fniste, men mennene ble forlegne og begynte å flytte urolig på seg. Det var det verste som kunne skje – jeg var ikke engang sterk nok til å spenne buen, så hvordan i alle dager skulle jeg greie å overleve i skogen? Og hva ville skogen gi en gutt som ikke engang greide å spenne den tradisjonelle buen?

            Hamara tok av seg lua og krøllet den sammen i neven mens han stirret ned på meg. Han ristet på hodet, snudde seg og lot blikket gli over mengden, over hver eneste mann, før det til slutt landet på pappa. Hamara så på ham en stund. Så løftet han hånda og vinket ham opp til oss.

            Pappa klatret opp stigen, fulgt av Siffonen og Rysty, to andre av landsbyens eldste menn. De var furete og værbitte, akkurat som Hamara, med tykt grått skjegg og poser under øynene. De gikk bort til Hamara uten å se på meg. Det var som om jeg ikke engang var der.

            «Hva skal vi gjøre?» spurte Hamara. «Det har aldri hendt før at noen ikke har greid å spenne buen.»

            «Guttungen må sendes hjem.» Stemmen til Rysty var rusten etter mange år med røyking, og skjegget var farget gult av tobakk.

            «Ikke faen om han må», sa pappa, som nektet å gi opp. «Han må gjennomføre dette.»

            «Det har vært unntak.» Hamara så ned i bakken og strøk en hånd over hodet. «Kuusisto-gutten gjennomførte ikke Prøven.»

            «Han satt i rullestol», sa pappa. «Han prøvde ikke engang å spenne buen. Dette er ikke det samme.»

            Hamara rynket panna. «Kanskje det er best slik. Han er ikke sterk nok. Hvis han drar hjem, blir han spart for å stå og grine foran hele landsbyen.»

            «Oskari griner ikke», sa pappa. «Og hvis han blir sendt hjem, blir han ikke spart for skammen.»

            «Ikke du heller.» Hamara løftet blikket og så pappa inn i øynene.

            Pappa så ut som han hadde lyst til å klabbe til Hamara. «Han drar ikke hjem», sa han. «Dere må gi ham en sjanse. Vi har trent som noen gærninger til dette. Og ikke glem hvem som er læremesteren hans. Da jeg var på hans alder, kom jeg tilbake med en bjørn.»

            «Han er ikke deg.»

            «Han er sønnen min.»

            Mennene ble tause en stund. Så snudde de seg og så på meg.

            Jeg tørket nesa med jakkeermet og rettet ryggen.

            Hamara ristet på hodet igjen og sukket tungt. «Jeg har ikke tenkt å dra og lete etter ham i morgen hvis han går seg vill.»

            «Han kommer ikke til å gå seg vill», sa pappa. «Han er intelligent. Bare hold talen din og send ham av sted.»

            Hamara fortsatte å betrakte meg en stund. Så kikket han bort på Siffonen og Rysty, som trakk på skuldrene. Hamara nikket og dro lua på plass igjen. «Greit. Tradisjoner er tradisjoner.»

            Pappa spyttet i neven og rakte den mot Hamara, som nølte. Et øyeblikk trodde jeg han kom til å ombestemme seg, men så spyttet Hamara i sin egen håndflate, og de to mennene tok hverandre i hånda. De grep hverandres hånd på en sånn måte at det så ut som om de prøvde å knuse beina i den.

            Da de var ferdige, klemte pappa skulderen min og gikk ned fra plattformen og bort til de andre mennene. Siffonen og Rysty fulgte like bak, og jeg sto alene med Hamara igjen. Tilskuerne ble rastløse, og det brøt ut mumling.

            «Karer!» ropte Hamara for å bringe dem til ro. Han ventet til stillheten hadde lagt seg før han fortsatte. «Denne gutten har jegerblod i årene. Han står her slik hver og en av dere har stått her før. Rede til å holde tradisjonene våre i hevd. Han har ett døgn på å finne ut hva slags mann han er.» Han kastet et sideblikk på meg og kremtet. «I morgen vender han tilbake hit med det som skogen har funnet det på sin plass å gi ham.»

            «Elgskit», var det noen som hvisket. Hamara stanset og lot et morskt blikk gli over publikum.

            «Skogen er en streng dommer», fortsatte han med høyere stemme. «Den gir hver av oss det vi fortjener. Vi må lære oss å lytte, og kjempe for vårt bytte med nebb og klør.»

            Hamara rettet ryggen og løftet haka i stolthet. «Dette har vi gjort i århundrer, og kommer til å fortsette å gjøre i århundrer framover. Vi får ingenting gratis. En gutt legger ut i villmarken, men en mann vender tilbake.»

            Han la hånda på skulderen min og sa: «Hva fortjener du?» mens han så meg inn i øynene og rakte meg et kogger fullt av piler. Uten å vente på svar løftet han rifla i været igjen og avfyrte et skudd i lufta.

            Straks gjenlød Hodeskalleplassen av geværskudd idet hver mann løftet sitt våpen og fyrte av.

            Nede på bakken nikket pappa til meg med det største alvor. Jeg nikket tilbake. Så slengte jeg buen over ryggen, klatret ned fra plattformen og steg opp på firehjulingen uten å se på noen andre. Det eneste jeg ville nå, var å komme meg vekk derfra. Vekk fra alle disse folkene. Jeg var ikke lenger redd for å dra inn i skogen alene. Jeg kunne ikke vente med å komme meg av gårde.

            Men da jeg vred om nøkkelen i tenningen, skjedde det ingenting. Jeg svelget tungt og prøvde igjen. Fremdeles ingenting. Det var som om alt var imot meg. Til og med firehjulingen prøvde å …

            Motoren våknet til liv med et brøl, og jeg trykket hardt på gassen. Jeg kastet et siste blikk på pappa før jeg satte firehjulingen i gir og kjørte vekk fra Hodeskalleplassen og inn i Akka-fjellets villmark.

            Prøven var i gang.

[…]

En liten stund skjedde det ingenting, men så hørte jeg gnissing fra tannhjul, ledsaget av en metallisk lyd og et hydraulisk sus, som om noen hadde åpnet en gigantisk colaboks. Etter at alt hadde vært nesten helt stille en stund, virket lydene så brå og høye at de skremte vettet av meg. Jeg skvatt og pilte inn mellom trærne, der jeg dukket ned i et virvar av bregner og løftet buen, klar til å skyte på enhver marerittaktig skapning som måtte komme ut av kapselen.

            Døra åpnet seg med et psssjt, svingte til den ene siden og slapp et oransje lys ut i den fine disen og røyken som hang i lufta. Det blandet seg med den røde gløden fra toppen av kapselen og fylte mørket med farge som sivet inn i skogen.

            Fra skjulestedet mitt var det som å betrakte alt gjennom et fettete vindu, og jeg knep igjen øynene for å se bedre. Men det var fortsatt vanskelig å se ting klart, så jeg var ikke sikker på hva det var jeg så på da en silhuett kom til syne i døråpningen og steg ut av kapselen.

            Jeg hørte et plask da skikkelsen satte foten i en sølepytt som hadde dannet seg utenfor døra. Skapningen slapp fra seg et grynt, etterfulgt av en svuppelyd som kan ha vært en slags ytring, men det kan også ha vært lyden av en fot som ble rykket opp av gjørma.

            Skapningen var bare en mørk silhuett som tegnet seg mot det rødoransje lyset, men både i form og størrelse virket den mer eller mindre menneskeaktig. Jeg ville imidlertid ikke ta noen sjanser, så jeg ble hvor jeg var og huket meg enda litt lavere ned i underskogen.

            Med et nytt psssjt våknet kapseldøra plutselig til liv igjen og fikk skapningen til å snu seg med et rykk. Den så på mens tannhjulene satte seg i bevegelse igjen og døra gled tilbake på plass og lukket seg hermetisk. Etter det ble skogen stille igjen, og skapningen tok noen skritt fram mens den så seg omkring. Den stanset noen skritt fra kapselen og løftet en arm, som om den lette etter noe, eller grep etter et våpen.

            «Morris?» sa den. «Morris?»

            Snakket den engelsk? Det hørtes ut som engelsk.

            Så kom det plutselig en gnist og en freselyd, og en lyseblå flamme blusset opp i mørket. Den blendet meg og tvang meg til å se vekk.

            «Morris?»

            Da øynene mine hadde vent seg til lyset, snudde jeg meg tilbake igjen og så på skikkelsen som sto ved kapselen med den ene armen utstrakt foran seg og hånda rundt det brennende lyset som freste og spyttet som et nødbluss. Det steg røyk opp fra det, og duskregnet glitret i det blå lysskjæret.

            «Morris?» Den snakket igjen og tok enda et par skritt i min retning. «Er det noen her?» Helt klart engelsk. Så begynte det blå lyset å sprake, for så å slukne, og skapningen sto igjen i det rødoransje lyset.

            En stund ble den stående der. Bare en silhuett. Så falt den ned på kne og bøyde hodet, som om den ba.

            «Svarte helvete.»

            Uansett hvem eller hva dette var, virket vedkommende redd og bortkommen. Dette var ikke bare en landing, det var en kræsjlanding. En kræsjlanding som kanskje ikke var en ulykke. En annen ting slo meg plutselig: Hvis det var Hazar og mennene hans som hadde gjort dette, ville de garantert komme for å lete. Og hvor lang tid ville det ta før de var her?

            Jeg tok mot til meg og reiste meg opp fra bregnene.

            Fremdeles i ly av mørket spente jeg buen halvveis. Jeg skalv der jeg forsøkte å holde det overdimensjonerte våpenet stødig mens jeg siktet rett på den fremmede skapningen. Jeg trakk pusten, blåste opp brystkassa og sa med så mørk stemme jeg kunne:

            «Hvem er du?»

            Skapningen avbrøt mumlingen og løftet hodet med et rykk, kikket seg rundt for å se hvor stemmen kom fra.

            «Hva er du?» sa jeg, fremdeles skjult i mørket utenfor den fargesprakende sonen av oransje og rødt lys.

            Skapningen beveget seg igjen, snudde seg mot meg.

            «Hvor er du fra?» spurte jeg. Jeg prøvde å høres eldre og sterkere ut.

            «Hvem er du?» spurte skapningen og kom seg opp på beina igjen, ikke helt uten besvær.

            Jeg tvang meg til å være urokkelig og holde buen så stødig som mulig. «Det var jeg som spurte først. Hvor er du fra? Og hva er du?»

            «Hva jeg er? Hva er det du snakker om?» Den bøyde seg fram og speidet inn i mørket.

            «Hvem er du?» gjentok jeg. «Best du sier det nå, ellers skyter jeg.»

            «Skyter?» Skapningen løftet hendene ut til siden. «Nei, ikke gjør det. Vær så snill. Jeg er ikke …»

            «Hvorfor kan du engelsk?» forlangte jeg å få vite.

            «Jeg … eh …» Han bøyde seg fram for å se bedre, og tok et skritt mot skjulestedet mitt. «Unnskyld, men snakker jeg med en unge?»

            Jeg strammet grepet rundt buen og holdt strengen tilbake. Jeg skulle ønske at jeg kunne dra den lenger, at buen var mer dødbringende i mine hender. «Jeg er ikke en unge. Har du fredelige hensikter?» spurte jeg. Skapningen virket ikke så veldig utenomjordisk, men det betydde ikke at den – han? – var harmløs.

            «Eh … ja», sa den. «Ja, jeg har fredelige hensikter.» Skapningen tok enda et skritt fram, fremdeles med hendene ut til siden, så jeg skulle se at de var tomme. «Og … eh … jeg vil bare påpeke at jeg faktisk ikke er et romvesen eller hva du nå tror jeg er. Jeg er … eh … en mann.»

            Jeg nølte, følte meg litt dum, men jeg sa til meg selv at dette fortsatt var en farlig situasjon.

            «Faktisk er jeg lederen av den frie verden.»

            «Hæ?» Jeg hentet fram alt jeg hadde av styrke og mot, og steg ut av buskaset med buen foran meg og pilen pekende mot mannens hjerte.

            Han må ha hørt at jeg kom før han så meg, for han begynte å rygge. Han snublet over noe, mistet balansen og falt med et plask på ryggen i en søledam. «Helvete!» sa han.

            Nå hadde jeg et overtak, tenkte jeg. Jeg tok noen skritt nærmere, slik at jeg sto rett over ham, og siktet med pilen ned mot hjertet hans.

            «He-he-hei! Rolig, gutt!» Han holdt hendene opp foran seg. «Kom igjen, legg ned den der. Vær så snill.»

            «Du kalte deg lederen av den frie verden. Hva mente du med det?»

            «Å. Ja.» Mannen akte seg unna og karet seg på beina, så jeg tok et skritt tilbake. «Det høres kanskje litt bråkjekt ut», sa han og rettet seg opp i sin fulle lengde.

            Nå som han sto rett framfor meg, var det ganske tydelig at han ikke var fra en annen planet, og jeg rødmet over å ha vært dum nok til å tenke det. Nå kunne jeg se at han var høy og mørk i huden, og så skallet at de oransje og røde lysene skinte på toppen av hodet hans. Han hadde på seg en dress som var dekket av søle, og da jeg så ned, la jeg merke til at han bare hadde én sko.

            Han fulgte blikket mitt. Så kikket han opp igjen, presset fram et smil og viste et glimt av hvite tenner. «Ja, jeg vet det. Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg så veldig presidentaktig akkurat nå.»

            «Du er president?» spurte jeg og senket buen en anelse.

            «Ja.» Han pekte på jakkeslaget sitt, der en slags pins glimtet i det fargede lyset. «USAs president.»

            «Hæ?» Jeg måtte nesten le. Hva i alle dager gjorde den amerikanske presidenten her ute, langt ute i gokk? I min skog?

            «Jeg vet at det er vanskelig å tro på, men det er sant.»

            «Bevis det.»

            Mannen strammet leppene og tenkte seg om en stund. «Du kjenner meg ikke igjen? Fra nyhetene, kanskje?»

            Jeg trakk på skuldrene. «Kanskje.»

            «Men du er ikke helt overbevist, eller?» Han sukket og så ned på seg selv. «Vel, det er mørkt, og jeg antar at det ikke er så mange som ville ha kjent meg igjen sånn som jeg ser ut nå. Greit, jeg er ikke vant til å måtte vise legitimasjon, men …» Han stakk hånda inn i innerlomma. Jeg løftet buen igjen og siktet rett mot hjertet hans.

            «Hei! Rolig!» Han avbrøt det han holdt på med og løftet hendene ut til siden igjen. «Alt i orden, gutt, ta det rolig. Bare … se …» Veldig langsomt grep han jakkeslaget mellom tommel og pekefinger på den ene hånda og dro det vekk fra brystet, slik at han kunne smyge inn den andre hånda. «Jeg skal bare ta fram legitimasjon, OK? Det er alt.»

            Jeg fulgte årvåkent med, som en slange, mens han tok en liten bok ut av innerlomma og holdt den opp foran meg, før han kastet den i min retning.

            Den landet ved føttene mine.

            «Du vet hva jeg heter», sa han. «Si i det minste at du kan navnet på den amerikanske presidenten.»

            «Alan Moore. Alle vet det.»

            «Fint.» Han pekte på den lille boka. «Sjekk den.»

            «Ikke prøv deg på noe», sa jeg idet jeg senket buen og bøyde meg ned for å ta den opp. «Ikke rør deg.» Jeg plukket den opp og snudde den mot lyset.

            Et pass.

            Jeg kastet et blikk på mannen og åpnet passet.

            Det var et fotografi av ham på innsiden, og det sto at navnet hans var Alan William Moore. Jeg studerte bildet, før jeg flyttet blikket over på mannen. Han dro en hånd over hodet, som om han glattet ut håret, selv om han ikke hadde noe. Han så akkurat ut som på bildet. Og som jeg hadde sett ham på TV.